Det er flere som har nevnt på at det burde skrives noe om bedriftenesom ble drevet ved Dammen før opplysningene om dette går i glemmeboken. Det kan bli vanskelig å finne frem til dette, når det ikke lenger kan hentes opplysninger fra de som er eldre i dag, og enda husker ganske mye om de siste industribedriftene her i form av mølle, sag og teglverk. Jeg husker ganske mye selv om dette fra barndom og ungdom, både fra besøk her i barndommen med far eller onkel, og fra jeg ble så voksen at jeg kunne kjøre med hest og vogn eller slede for å levere korn eller hente mel på mølla. Jeg hentet og takstein på teglverket et par ganger. Dette var og en spennende lekeplass i oppveksten! Det hadde likevel ikke vært mulig å skrive dette uten hjelp, og jeg må i denne forbindelse takke Marthinius Haugland, Oskar Dammen, Olav Dammen og John Peder Lia, hvor de tre førstnevnte var sønner av de som arbeidet her de siste årene. Oskar Dammen som er sønn til den siste mølleren John, hjalp av og til sin far på mølla. Olav Dammen som er sønn til Johannes, har arbeidet både på saga og teglverket i sine unge dager. Marthinius Haugland er sønn til Olav Haugland, og han har og arbeidet på teglverket.
Dette er ikke ment som noen form for en vitenskapelig avhandling, men bare et notat etter hukommelse og lett tilgjengelig stoff. Det må antas at den som vil gå mer i dybden vil finne atskillig flere opplysninger, og kanskje og korrigerende opplysninger i forhold til hva som er notert her .
Når det skal skrives ned noe om det gamle industristedet ved Dammen på Tyri synes det likevel greit å innlede med et sitat fra Olav Strannas Lundesoga fra først i 1920-årene om virksomheter knyttet til øvre del av Skoe- Dorholtelva, som er den nordre og siste del av Landsmarkavassdraget før dette renner ut i Straumen:
"DORHOLT KVERNBRUK OG SAG.
Også her har det vore kvernar og sagbruk frå uminnelige tider da her aldri var vasslaust. Frå fyrst av sto bruket lenger nede, nemleg under eit ufs ved Haslerud, derifrå førde ei bru over til kvernhusa.Det syner seg ein haug i elva der mølla stod.
1740 er nemnt to kvernhus med 3 par steinar. Her blei da male omlag 30 tunnur korn årleg, tørkeår meir avdi dei andre kvernene i bygda da jamnleg sto. Også her har flaumane av og til rive husa bort eller gjort annan skade.
1833 blei bygd kvernhus ned for Lia på Tyri grunn og det stod og eit på hi sida av elva her. Dei fortel at mølla brann og blei etterpå bygd oppat ved Dammen der heile bruket nå er. Her er to samalingskvernar og eit sikte.
SAGBRUKET er nemnt det fyrste lensrekneskapa tar til.
I 1612 er Stein Dorholt eigar og "skerrer self' som det står.
I 1632 har han skore 3 tylfter tømmer.
I 1650 har skatten og her auka frå 2 til 10 rdl.
1658 brann saga opp og noko tømmer med. 1691 er Dorthe Cuhr eigar og dei skar det året det fastsette kvantum 1400 bord. 1770 blei kvantumet auka til 1680.
I 1729 kjøpte Cappelen Dorholt og året etter skipa han ut til Langesund 5400 bord som var skorne på Dorholtsaga. Han dreiv godt nå framover og kjøpte ikkje lite tømmer i Telemarksbygdene.
I 1807 nemnast bare denne saga med privilegium og i 1867 blei sagpriviliegene tatt heilt bort. I 1821 var saga heilt øydelagt og hadde vore det ei tid, men i 1835 er her 3 årganssager på Tyri og Haugland grunn.
I 1854 er nemnt at "Dorholt landebrug" har to sager skattlagde etter ein skurd på 300 tylfter. Olav Dammen hadde seinare livfeste på kvernbruket. Om sagbruket fortaide han: "Nå er det ved Dammen bare ei sag men før var her to eller tri. Her blei skori ei mengd med plank til utskiping. Planken blei for det meste flota ned Skoeelva og Straumen til Nome, blei så kjøyrt over til Eidselva og så gjekk det den vanlege førslevegen til Gråten. Der var stolpeverk og lasteplass. Ein mindre part blei køyrt på vinterføret gjennom Skordalen til Ulefoss. Dei hadde 1 mark tylfta for køyringa."
(NB. Olav Dammen var far til John og Johannes Dammen og Olav Haugland som er nevnt andre steder i dette skriftet om brukene ved Dammen)
Videre kan det være verdt å ta med en del fra en artikkel Gerhard Hedlund hadde i Varden i 1985 om teglverksdrift og pottemakeri i Lunde, der ikke minst driften ved Tyri har fått ganske stor plass.
"Når vi vet en del om teglverk og pottemakerier i Lunde, skyldes dette en utstilling av Norsk leirtøy holdt i 1920. Henrik Grevenor utarbeidet en katalog med historikk over pottemakerarbeider 1700-1900 i Norge. Her er pottemakerene i Lunde utførlig behandlet og katalogisert.
Selve teglverksdriften kom i gang i forbindelse med Diderik Cappelens virksomhet i Landsmarka. Han fikk i 1741 privilegium på drift av pottemakeri i forbindelse med sitt teglverk på Dorholt. Hvor det første verket sto er usikkert. Siste sted var ved Dammen på vestsiden av elva. Men på vestre Tryri, et stykke lenger vestover ved Tyrivann er funnet mange rester etter tegl. Overleveringer vil vite at det første verket ble bygd og drevet her. Mennesker og årstall forsvinner i historiens udaterte tåkeland .
To pottemakere, tyskere etter navnene å dømme, Jørgen Hervik (Hering) og Jørgen Hinze finnes i kirkebøkene i Lunde i henholdsvis 1741 og 1756. Pottemakerjet var i drift frem til 1840 da det ble nedlagt.
Teglverket stanset driften like etter siste krig. Det laget takstein og murstein. Om pottemakeriets avslutning vet en at 3 tyskere var de siste. De hadde forpaktet driften, men den gikk heller dårlig. I alle fall forsvant de en natt og etterlot seg en ovn full av leirfat, krukker og kar. En dreieskive fra fabrikken finnes på Norsk Folkemuseum. Grevenor skriver at varene som ble laget i et hundre år varierte i stil og utførelse. Noe av grov materiale, annet blandet med pipeleire og tynt. Randen er riflet, noe som ikke finnes på andre verks arbeider. Tegninger i gjenstandene kan peke mot Bøhmen. Blomster, dyr og fugler er vanlige dekorasjoner. Stilen er fremmed, utførelsen profesjonell.
Dammen var et industrisenter i bygdesamfunnet gjennom flere hundreår. Her sto sag, mølle, teglverk og pottemakeri. Sag og mølle var de siste delene av denne virksomheten som var i gang. Hit kom bønder i gammel tid fra Helgen, Eidsbyga og Drangedal for å få malt sitt korn. Sikkert driftsvann ga Tryrivannet. Ute i det nedtappede vannet ble leiren hentet og kjørt ned til teglverket.
Tre karer var blant de siste som arbeidet på teglverket i Dammen: Brødrene Olav Haugland, Johannes og John Dammen. De laget murstein og takstein. Driften utgjorde det store vannhjulet som skaffet kraft til kvernen. Taksteinformene ble fylt på våren og sommeren. Høsten var tid for brenning av produktene. Det tok åtte dager for en ovn og da måtte ovnene passes dag og natt. Brenselet var bakhon fra saga like ved ".
(NB. Nyere opplysninger tyder på at teglverket holdt det gående litt lenger enn saga.I tillegg til bakhon som fyringsved for brenneovnen, ble det og tatt inn vraktømmer fra tømmerfløtningen like ved. Når det gjelder maling av korn viser gamle malingsprotokoller at hovedtyngden av de som kom med korn for maling kom fra Lunde, Flåbygd og Ulefoss).
I fortsettelsen nå beskrives først de aktuelle bygningene med anlegg, og deretter driften ved disse slik dette huskes fra 1930-40 årene.
BESKRIVELSE AV EKSISTERENDE BYGNINGER SLIK DISSE VAR 1930-45.
MØLLE, SAG OG TEGL VERK.
Det er noe uvisst når de forskjellige bygningene ble oppført, men slik disse huskes fra 1940-årene, bar de preg av å være ganske gamle da. Både mølla, saga og leirkverna/eltemaskinen på teglverket ble drevet med vannkraft ved hjelp av vann fra Tyrivannet. Til saga og teglverket ble vannet ført fram ved hjelp av åpne vannrenner av tre på stolperekker ned fra dammen for Tyrivannet. Vanntilførselen ble regulert ved hjelp av luker i dammen. Kverna låg så nær dammen at vannet kunne føres til denne ved hjelp av relativt korte "tretuter".
DAMMEN.
Denne er murt opp av gråstein fundamentert på fjell. Det er ikke kjent når denne er ført opp. Det er antatt at nåværende dam er av relativt nyere dato, muligens fra århundreskiftet 1800 -1900, og at her har vært tidligere dammer som temmelig sikkert hadde en annen utførelse. Selv dammen som er der nå, har nok blitt forandret flere ganger siden den var ny både når det gjelder lukeanordninger, kjøremuligheter og dekke m.v. Hovedlukene har foruten til regulering av vannstanden i Tyrivannet, og vært nyttet til utslipp av tømmer for fløtning ned Dorholt-Skoeelva.
Dammen eies og vedlikeholdes av Cappelen, som og har ansatt vedlikeholds-og
manøvreringsmannskaper .
KVERNA.
Kverna som var her må betegnes som en svært avansert utgave av de eldre bekkekvernene, selv om den i prinsippet fungerte på samme måte som disse. Den var da og vesentlig større enn de vanlige samtidige gårdskvemene, og var utvilsomt bygget med tanke på å drive maling "i større stil".
Kverna var satt opp på holdesteiner forankret til fjellet i grunnen, og selve bygningen var laftet opp av tømmer til to etasjer, med etasjeskillere av tre med enkelt tregolv på trebjelker, og takverk som mønetak av tre med tekning av tegltakstein på underlag av lekter og under-og overligger som sutak på åser. Jfr. branntakst fra 1898 med relativt beskjedne opplysninger hadde selve kvernhuset en grunnflate på 6,26 m lengde og 7,9 m bredde med en høyde på 4,3 m. (Grunnflate 49,5 kvm.) Dette måtte være høyden ute ved raften, slik at høyden i Øvre etasje ble en del større da rommet her gikk helt opp under sutaket og mønet. Det er ikke oppgitt mål for tilbygget til korntørke selv om utførelsen for dette er litt beskrevet. Branntaksten ble forøvrig på kr. 1300.
Kvernen låg på nedsiden (nordsiden) av dammen, og anslagsvis ca. 4 m fra denne.
Golvet i øvre etasje låg noe under toppen av dammen som var utbygd på sidene slik at den kunne kjøres over med hest og vogn eller slede. En kom inn/ut til øvre etasje via en trebru ned fra dammen på østsiden av kverna, med noe fall ned fra dammen, hvor en kom frem til en dør som var plassert på østenden av kverna.
Mottaket av korn var i øvre etasje, der det var noe lagerplass, og var plassert binger/trakter for i fylling av kornet til kvernsteinene som var plassert i underetasjen. Disse var plassert på damsiden av kverna. Her var 3 (par) kvernsteiner, den østre var for grovmaling, den midtre for sammaling,og den vestre for finmaling, hvor som nevnt i fyllingen foregikk fra øvre etasje. I Øvre etasje var det i tillegg en sikte for å få fint bakemel. Denne besto av et innebygd ganske groft "rør" med små huller i som en sil som en fylte det finmalte melet i ved hjelp av en vannkraftdrevet elevator fra finmalingssteinen i underetasje., og som sveiv rundt ved hjelp av vannkraft og "silte" fra det fine melet, mens det som måtte være igjen av grøp kom ut for seg selv.Fra øvre etasje gikk det en tretrapp som var ganske bratt ned til underetasje.
Som nevnt var kvernsteinene og mjøluttaket plassert i underetasje, og her var og litt lagerplass for ferdigmalt mjøl som var øst! tappet opp i sekker. Det var en større mjølbyle under sikten i øvre etasje.
På nordsiden (nedsiden) av underetasje var det ført opp et tilbygg til en etasje av reisverk med utvendig bordkledning, på pilarer av stein, og med golvhøyde noe lavere enn golvet i underetasje. Dette hadde form som er skykje, med skråtak ut fra selve møllebygget. Utførelsen av taket var som for selve mølla. Dette tilbygget hadde en grunnflate på anslagsvis vel 20 kvm., og ga plass for en vedfyrt tørkepanne, byle for tørket korn, plass for noe ved samt noe gangareal. Tørkepannen av jern hadde en diameter på anslagsvis 2,5 m, den hadde flat bunn, og loddrette kanter av jern til ca. 0,5 m høyde. Her var anordnet en vanndrevet røreinnretning for kornet i form av en skovl som hadde en lengde tilsvarende tørkepannens diameter, med akse i senter av pannen. Gruen under pannen var muret opp av teglstein fra grunnen, og røyken var ledet tilover tak via et støpejernsrør iflg. branntaksten.
Kvernhuset hadde få vinduer, men det var tatt ut noen små glugger i ytterveggene, som nok ga svært beskjedent lys selv på høylys dag. Oskar Dammen som nærmest er oppvokst på møllen som møllerens eldste sønn, mener at det likevel var satt inn et lite vindu mot vest i nordvestre hjørne av øvre etasje, og et lite vindu mot nord i tilbygget for korntørke. (Branntaksten fra 1898 oppgir at her var 7 vinduer og 3 dører, men det betviles sterkt at dette er riktig !) Belysningen forøvrig var anordnet ved hjelp av parafinlamper. Foruten utstyret for kornbehandling var her lagret en del verktøy m.v. som var nødvendig for møllens drift.
Kvernkallene av tre beslått med jern og med akser av tre/jern og lager av jern var plassert under golvet i underetasjen. Tilførselen av vann til kvernkallene gikk via tretuter ned fra dammen, med luker i dammen. Tutene spisset mot kvernkallene for på denne måten å få ekstra "trøkk" på driftsvannet. Kvernkallene med akser og de tilliggende konstruksjoner var tilrettelagt slik at det ikke var alt for vanskelig å komme til kvernsteinene for hugging og rengjøring.
Møllen hadde ikke det en nå kaller velferdsrom, og hadde heller ingen oppvarming ut over den varmen en fikk når korntørken var i bruk. Det var slik sett greit at mølleren bodde nær ved møllen og kunne gå hjem for nødvendige velferdsformål.
De som betjente kvernet hadde utvilsomt en tung jobb med handteringen av korn og mel, ikke minst når det ferdige melet skulle bæres på ryggen opp den bratte tretrappen fra underetasje til øvre etasje. Leveringen av korn og hentingen av ferdig mel foregikk nok helst og ved hjelp av bæring. Dammen hadde utbygg på sidene slik at det var mulig å kjøre over denne med hest og vogn/slede.
Det er ikke kjent når mølla ble bygget, men jfr. en gammel malingsprotokoll var den i hvert fall i full drift rundt 1880.
Kverna ble revet i 1948-49 da den etter hvert hadde kommet i en svært dårlig bygningsmessig forfatning, og det heller ikke lenger var det samme behovet for maling på denne måten. Siste eier av kverna var den siste mølleren John Dammen, som hadde leiekontrakt med Cappelen på grunnen, og for atkomsten og vannbruken.
SAGA.
Denne var oppført med stolpereisning av tre på sviller med underlag på holdesteiner fra grunnen. Den var i hovedsak uten kledning på sidene. Takverket var som mønetak tekt med tegltakstein, og forøvrig omtrent med samme utførelse som for kverna. Grunnflaten er ukjent, men det antas at denne hadde en størrelse som var nødvendig for en sagbenk og håndtering av tømmer av den tids vanlige lengder og størrelse for skur. Også høyden var tilpasset dette. Sagen hadde tregolv bare dersagbetjeningen gikk for å håndtere sagen, melllom selve sagbenken og rampen for tømmer.
Slik en husker sagen, hadde denne en heller liten kvernkall for å få stor hastighet, med aksel og lager av jern hvor aksen i forlengelsen inn i sagen og var sagspindel for sirkelsagbladet. Vannet kom inn til kvernkallen via en ganske bratt trerenne ned fra hovedrennen til teglverket. Det var en egen luke ved hovedkanalen for regulering av vannet til saga.
Også saga manglet såkalte velferdsrom. Det var således en fordel at de som arbeidet her bodde nær ved, eller eventuelt kunne gå inn på teglverket like ved for å nytte "fasilitetene" her .
Det er som før nevnt uvisst når saga ble bygget, men det anses sannsynlig at denne var i bruk i hvert fall fra 1880-årene.
Det er antatt at saga ble revet like etter krigen 1940-45. Det var Cappelen som eide og drev saga.
TEGLVERKET.
Også denne bygningen var oppført av tre til en etasje med stolpereisning på underlag av sviller og holdesteiner fra grunnen. Den hadde en enkel bordkledning utvendig der det ikke var avsatt relativt store åpninger eller glugger for lys og ventilasjon. Teglverksbygningene hadde og mønetak, med unntak av taket over ovnen som hadde utforming som valmtak. Taket for teglverksbygningene var og åstak, men med enkelt sutak av bord med litt avstand som underlag for lekter og tegltakstein.
Golvene var delvis avplanert leire/jordmasse med noe sand som topplag, men på arbeidsplassene og der en skulle frem med transport med trillebår var det lagt tregolv.
Jfr. oppmåling foretatt av Marthinius Haugland på gjenværende holdesteiner hadde selve teglverksbygningen inkl. lokalene for ovn og vedskjul et grunnareal på 460 kvm. I tillegg kom lagerrom med grunnflate ca. 100 kvm.(Det var ikke mulig å finne noen holdepunkter for dette ved den senere oppmålingen som ble utført av M. Haugland).
Bygningene var oppført til en etasje med åpen konstruksjon helt opp under sutaket/mønet, men likevel med så vidt stor høyde som kunne nyttes rimelig lettvint for lagring av stein til tørking og for lagring av ferdigvare. Den delen av bygningen der ovnen var plassert hadde noe større høyde på grunn av ovnshøyden og varmeutviklingen fra denne.
Jfr. oppmåling nå av det av brenneovnen som står tilbake, er denne oppført av store blokker av tilhugget "gråstein" med murtykkelse ca. 1 m, og til en høyde som antakelig har vært henimot 4 m. Utvendig grunnflate har en lengde på 8,25 m, og en bredde på 7,6 m. På begge langsider vises det fortsatt 4 fyråpninger i bunnen på hver side, og midt på den ene kortveggen er det en port til full høyde med bredde litt over 1 m for atkomst inn og ut for ovnen. Det er sagt at brenneovnen ikke hadde eget tak, med unntak av valmtaket av tre et stykke over murtopp. Det er videre sagt at ovnen var foret i bunnen og et stykke opp på sidene innvendig med ildfast stein.
Røyken fra ovnen gikk ut på toppen av ovnen og videre ut på begge sider av langveggene, hvor den øvre delen av disse veggene ikke var gjenkledd. Veggene av tre rundt ovnen hadde så stor avstand fra denne at her var tilstrekkelig plass for å betjene ovnen.
Mellomlagringen av leire ble gjennomført i en utvendig tilrettelagt lagerplass ("sumprom"), og som hadde relativt lett tilgang fra leirkvernateltemaskinen for leire. Det var og tilrettelagt et mindre lager av finsand som ble nyttet som "bakemel" ved arbeidet ved håndlagingen av takstein og murstein.
Det maskinelle utstyret i teglverket besto av fallhjulet av tre (kvernkallen) med jernbeslag og tre/jern akse, for vannkraft til leirkverna/eltemaskinen. Fallhjulet hadde relativt stor diameter for å få en anvendelig hastighet for kverna/eltemaskinen.
Kverna/eltemaskinen hadde et ganske stort rominnhold, og hadde "skovler" av jern på jernakselen fra fallhjulet med en utforming som foruten å kna, kverne og elte leira, førte denne gjennom "maskinen" fra tippested for ubehandlet leire og frem til uttaket av ferdigbehandlet leire i form av en tretut med tverrsnitt ca. 25/25 cm i motsatt ende.
For transport av leire inn fra sumpen til kverna/eltemaskinen, for transport av ferdigbaket stein til tørkereolene, fra tørkereolene til ovnen og fra ovnen til ferdiglageret ble det nyttet trilleborer.
Rommet mellom kverna/eltemaskinen og ovnen var innredet til arbeidsplasser for baking av takstein og murstein, og med 4 langsgående reoler av tre for tørking av steinen før brenning. Her var enkle reoler langs sideveggene og 2 doble reoler inne på gulvet.
Ved siden av ovnsrommet var det innredet et mindre oppholdsrom for de som passet ovnen ved brenning, og dette tjente og som spiserom / pauserom. Dette rommet var panelet fint innvendig for tak og vegger, hadde fint tregolv og et lite vindu, og hadde forøvrig to fast innredede sengeplasser for ovnsbetjeningen ved brenning. Ovnen måtte ha kontinuerlig tilsyn/oppfølging hele døgnet under brenning av stein, som vanligvis tok en 8 døgn.
Det antas at det var til disposisjon en frittstående utedo.
For vasking av utstyr og for håndvask m.v. var det tilgang til en liten trerenne med vann fra elva like ved.
Spesiell ventilasjon av bygningene var unødvendig på grunn av disses utførelse.
Belysningen var dagslys vis gluggene langs veggene, og forøvrig lys fra parafinlamper nå dette var nødvendig.
Teglverket var forøvrig heller sparsomt utstyrt utenom det som var nødvendig for et heller beskjedent vedlikehold og for forming/baking av stein. Her var spesielt utformede trilleborer av tre med jernhjul for transport. Videre var her spesielle "bakebord" og rammer av jern for bakingen/formingen av stein. Til bakingen ble det nyttet runde kjevler av tre uten håndtak, av passende dimensjon og lengde. For renskjæring av taksteinens ender etter at denne var lagt på formen for tørking og brenning, ble det nyttet tynne ståltråder fastspent i et "spretterthåndtak". Formene for tørking og brenning av takstein besto av teglstein med taksteinform på oversiden, og flat underside.
Atkomsten både for saga og teglverket var anordnet med kjøreveg for hest ned fra vestenden av dammen for Tyrivennet, og videre herfra opp til vestenden av brua over utløpet for Tyrivannet.
Det er antatt at dette teglverket ble bygget i hovedsak for framstilling av håndlaget takstein og murstein. Det har sansynligvis ikke vært drevet noen pottemakervirksomhet her .
Det er som før nevnt uvisst når teglverket som er beskrevet foran ble bygget, men her var i hvert fall full drift i 1880-årene. Større deler av verket ble revet ca. 1946-47, og den siste delen som var lagerbygget ble revet først i 1950-årene.
Det var Cappelen som eide og drev også teglverket.
Det som er tilbake av mølla, saga og teglverket nå, er bare enkelte synlige holdesteiner, fjellbolter og restene av den gråsteinmurte brenneovnen. Området der saga og teglverket sto er tilplantet/tilvokst med skog .
Det vil være mange ubesvarte spørsmål knyttet til byggingen og driften av virksomhetene som har vært ved Dammen. Hvem planla dem, bygget dem og ikke minst hvem sørget for opplæringen av de som skulle bruke anleggene ? Det dreier seg utvilsomt om personer med et ganske høyt kunnskapsnivå, som og selv hadde erfaringer eller sørget for å høste av andres erfaringer, slik at alt fungerte som forutsatt både teknisk og m.h.t. økonomisk utbytte. De som arbeidet her gjennom alle år måtte og ha god innsikt i hvordan alt fungerte og hvordan arbeidet skulle utføres, både når det gjaldt bygninger og tekniske anlegg og ikke minst når det gjaldt driften
DRIFTSHISTORIE.
De siste årene mølla, saga og teglverket var i drift var det få som arbeidet her. I hovedsak var det brødrene John og Johannes Dammen som bodde i hver sin bolig i bygningene på gården Dammen, og broren Olav Haugland som bodde på gården Haugland. John og Olav drev og gårdsbrukene ved siden av med god hjelp fra konene sine.
På et vis var vel arbeidet på mølla, saga og teglverket mer hva som kan kalles sesongarbeid like før og under siste krig. John og delvis Olav drev mølla i malingssesongen særlig om høsten og vinteren, og Johannes drev saga på denne tiden. Teglverket ble drevet fra tidlig om våren og utover sommeren til høsten og de arbeidet da her alle tre. De var sammen om å ta opp leire til teglverket fra bunnen av Tyrivannet i den tiden vannet var nedtappet omkring jul og nyttår. Tyrivannet ble tappet ned på denne tiden. Olav og Johannes drev og med noe skogsarbeid i vinterhalvåret når det var tid til dette. Det er nevnt at det ble tatt inn ekstrahjelp ved innkjøringen av leire, og på teglverket når det var stor etterspørsel etter teglstein.
Olav Dammen (d.y.) og Trygve Haugland arbeidet her en tid på slutten av krigen (1940-45)
Så vidt en kjenner til gikk arbeidet på disse bedriftene nærmest i "arv" innen familien. Olav Dammen som var far til John, Johannes og Olav fikk i sin tid mølla som "livfeste" fra Cappelen. Foruten at arbeidet gikk i "arv" fikk og neste generasjon med seg kunnskapen om hvordan virksomhetene skulle vedlikeholdes og drives.
MØLLA.
Kornet som skulle til mølla kom i hovedsak med hest og vogn eller slede. Dammen var utbygd på sidene slik at det var mulig å komme fram med slike kjøretøyer ved "envegskjøring". Det kunne likevel hende at det kom mindre partier korn på drakjerre eller kjelke, i sekk over ryggen eller på sykkel, særlig under siste krig.
Mølleren John var alltid tilstede for å ta imot og for å hjelpe til med å få kornet inn i møllas øvre etasje og leveransen ble da og protokollført med mengde og ønsket malingsmåte, og han var like blid uansett når en kom med kornet. Leveringen skjedde vel likevel stort sett på dagtid, da mange kombinerte turen til mølla med handling hos Ripegutu som hadde sin forretning på Tyri nær ved.
l sesongen kunne det komme mye korn til mølla fra flere leverandører samtidig, og det kunne bli ganske trangt med lagerplass, og av og til være noe problematisk å holde de forskjellige leveransene fra hverandre. John var likevel en mester til å holde orden på dette, og det ble aldri hørt om at det kom til feil mellom leveranser og ferdig malt korn. Det var i hovedsak havre eller hvete som ble malt de siste årene, men det kunne og komme bygg eller rug. Det kom inn korn fra hele Lunde, men og fra Drangedal, Ulefoss, Romnes og Helgen.
Når så kornet skulle males ble dette fordelt til de forskjellige i fyllingstrakter for kvernsteinene, avhengig av om det skulle males groft, sammalt eller fint mel. Det grovmalte var helst beregnet på dyrefor, mens det sammalte og finmalte for det meste skulle bli til grøt eller bakemel for mennesker. Hvis det var ønskelig med ekstra fint bakemel ble dette siktet i den spesielle melsikten som var plassert i øvre etasje. Melet fra finmalingsstenen ble ført opp i en elevator til sikten, og det ferdige siktede melet ble helt fint bakemel. Grøppen som ble skilt ut fra sikten ble vel helst nyttet til dyrefor. For korn og for grovere mel ble det helst nyttet jutesekker, men for det fine melet ble det nyttet såkalte hvetemelsekker av relativ finmasket hvitt lerret. Dette var før papirsekkene ble mer vanlige i bruk.
Særlig i våte og fuktige høster hendte det at det uttreskede kornet ikke var tørt nok for skikkelig maling og i hvert fall ikke for mel til baking. Da ble dette fraktet ned til og tørket i den spesielle tørka i tilbygget til mølla. Den store tørkepanna tok til vanlig ca. 250- 300 liter korn av gangen. Det måtte ikke fylles i for mye korn av gangen hvis en skulle få noenlunde jevn tørking. Det ble fyret med ved under tørkepanna, i en grue som naturlig nok ble ganske vid slik at en fikk varme under mest mulig av tørkepanna. Den store røreskovlen som gikk sakte rundt i tørka hadde tiloppgave å sørge for best mulig fordeling av kornet i forhold til varmen under. Det hendte vel likevel at noe av kornet ble litt brent, og dette smakte fortreffelig hvis en kunne få noe av dette! Når kornet var ferdig tørket ble dette tappet i trau og bært over i en avkjølingsbyle som var bygget i tørkerommet. Når kornet så var ferdig avkjølt kunne dette bæres fra denne opp i øvre etasje igjen for maling. Det sier seg selv at tørkingen på denne måte var en ganske omstendelig og arbeidssom prosess!
Ved maling var det forøvrig svært viktig at kvernsteinene ikke gikk tomme for korn da dette førte til ekstra slitasje og i verste fall varmgang. Mølleren måtte derfor ha avløsning for å passe på dette når han hadde nødvendige ærend bort fra mølla. Alternativt måtte mølla stoppes.
Når kvernsteinene ble så mye brukt førte dette naturlig nok til en del slitasje på steinene slik at maleeffekten ble dårligere og ikke slik som ønsket. Steinene måtte derfor "hogges" som dette ble kalt. Dette innebar at kvernsidene på steinene ble hugget og renset slik at overflaten ble mer ru igjen. På Dammen ble dette utført en gang i året, og dette var en ganske krevende og arbeidssom oppgave som måtte utføres av dem som kunne slikt arbeid. Både John og Olav mestret dette, jfr- opplæring fra sin far som var møller før dem.
Her var både akser og hjul som sveiv rundt inne i mølla, og dette var vel ikke alle steder like godt beskyttet. Siden mølla ble drevet av erfarne folk, gikk dette likevel oftest godt. Det går likevel en historie om at gamlemølleren Olav, far til bl.a. mølleren John, en gang var uheldig og ble hengende fast med busserullen i en spindel, og dette strammet mer og mer faretruende til,. Heldigvis kom en nabo, Anne Saga forbi og fikk se dette, og hun hadde åndsnærværelse og kunnskap nok til å stenge vanntilførselen slik at spindelen Olav hang fast i stoppet tidsnok til at det ikke skjedde mer alvorlig skade!
I høysesongen om høsten og tidlig på vinteren kunne dagene i mølla bli ganske lange, og ofte i sterk strid med arbeidsmiljøloven som kom en del år senere!
Når kornet var ferdig malt og en del eventuelt siktet, klargjorde mølleren dette for henting fra eierens side. Tidspunktet var oftest avtalt ved leveringen av kornet. Kornet som nå var blitt mel ble tatt ut av mølla på samme måte som det ble tatt inn.
Det fremgår av de gamle protokollene hvem som leverte korn for maling, hvor mye og hvilket slag dette var, hvilken type maling, og hva malingen skulle koste.. De gamle protokollene er svært nøye utfylt, og gir en god oversikt over virksomheten ved mølla. Det har likevel ryktes at det kanskje kan være enkelte glipper ved protokollføringen under siste krig, hvor mølleren og såg en mulighet for å gi en hjelpende hånd med matforsyningen uten at daværende myndigheter slik som forutsatt skulle ha den hele kontroll med dette! Under krigen ble det og innført et system med malingsanvisninger som mølleren måtte forholde seg til, og hvor det kunne komme til kontroller av representanter fra daværende myndigheter. Betalingen for malingen og eventuelt tørkingen skjedde oftest ved henting. Det hendte nok likevel av og til at det kom til "borg" som det heter.
Beklageligvis er ikke alle protokollene bevart, men her er fine protokoller fra 1885 og fremover til 1920-årene. Den eldste av disse har Oskar Dammen, og den nyere har Alf Haugland.
For oss som husker dette hadde det ofte en egen sjarm å komme til mølla, og kanskje få være her en stund mens denne gikk. Her var en svært spesiell atmosfære og lukt, ikke minst når korntørka og var i bruk, og den jevne duren fra kvernsteinene og bruset fra vannet i fossen og under kverna, førte til at et besøk her var en ganske spesiell og minnerik opplevelse! Møllerens hyggelige væremåte medvirket også til dette
SAGA.
Det meste av tømmeret som skulle skjæres ble samlet innenfor en tekst (lense) ved vestsiden av Tyrivannet like ovenfor dammen, tatt inn fra større tømmersopper som skulle fløtes ned Dorholt/Skoeelva. Tømmeret til saga ble så endelig sortert og kappet oppe ved lensa, og så slepet/rullet videre med håndmakt ned til tømmerrampa ved saga. For store og tunge stokker ble det nyttet hakekjøring med hest. Tømmer som kom fra andre steder ble fraktet med hest og vogn eller slede.
Tømmerstokkene som var rullet inn på rampen for saga ble grundig vurdert av den som betjente saga med tanke på best mulig utnyttelse, og deretter ble de festet til sagbenken med spesielle haker med den mest hensiktsmessige plassering i forhold til utnyttelse av stokken og hva denne skulle skjæres til. Vannet til sagas kvernkall var sluppet på, og sagbladet hadde den ønskelige hastighet. Sagbenken av tre var montert på ruller av tre med jernlager, og den hadde en sveiveinnretning slik at benken kunne trekkes fram og tilbake i forhold til sagbladet. Før de endelige dimensjoner kunne skjæres ble honen skåret av stokken, og deretter kunne avstandsholderen i forhold til sagbladet reguleres inn til ønsket dimensjon. Denne avstandsholderen besto av to vertikale ruller festet til en sleide med skrue og sveiv som ble manøvrert av den som skar
.
Det var nå klart for endelig skjæring, og sagbenken med stokken ble nå sveivet inn mot sagbladet og gjennom/forbi dette så langt at stokken ble gjennomskåret slik som forutsatt. Den avskårne delen av stokken ble lagt til side for senere stabling, og sagbenken med resten av stokken ble sveivet tilbake for en ny runde gjennom sagbladet.
Sagbladets diameter var avgjørende for hvor store dimensjoner som kunne skjæres. Det er nevnt av de som husker dette at denne sagen kunne skjære ganske store stokker/ dimensjoner.
De ferdigskårne materialene ble båret vekk til nordvest for sagen hvor det var en utvendig stableplass for materialer til tørk. Materialene måtte stables omhyggelig på en helt plant underlag, med stikklegging med helt jevne stikk av tre, og uten for lange ender utenfor endestikkene, slik at materialene skulle slå seg minst mulig under tørking, med minst mulig sprekking. Det ble lagt bordtak over stablene til beskyttelse mot nedbør hvis det dreiet seg om finere materialer som skulle ligge til de var fulltørket.
Naturlig nok fulgte det og en del vedlikeholdsarbeid med ved driften av sagen. Det mer daglige vedlikeholdet besto i smøring av sagaksel og filing/vigging av sagbladet. Det kunne og hende at sagbladene "slo seg" slik at de måtte rettes opp igjen med "hamring". Dette krevde en øvet hånd med erfaring, og sagmesteren Johannes mestret dette! Her var forøvrig tilgang til flere sagblader med forskjellige dimensjoner .
De som husker dette kan fortelle at arbeidet med sagen ble oppfattet som et trivelig arbeid. De slapp og støyende motordur, og hadde i hovedsak bare plaskingen fra kvernkallen og "hviningen" fra sagbladet som mest iørefallende lyder. Arbeidet med skjæring krevde og så mye bevegelse at en holdt varmen selv om det var noen kuldegrader.
TEGLVERKET.
Leiren som ble nyttet til teglproduksjonen ble som før nevnt hentet fra bunnen av Tyrivannet en tid på vinteren, oftest omkring jul/nyttår, etter at vannet var tappet ned så mye som mulig. Leiren ble spadd opp her og lastet på sleder og kjørt med hest ned til den utvendige lagringsplassen for produksjonsleire ved teglverket. Leiren skulle her ligge for gjennomfrysing for at den skulle bli mer bekvem for senere arbeidsoperasjoner. Naturlig nok var dette litt av en sølejobb, noe avhenging av værforholdene, og det er fortalt at dette ikke var noe særlig ettertraktet arbeid!
Når våren kom, og teglverket ble satt i gang for produksjon, ble leiren trillet inn til eltekverna, hvor vannet var satt på fallhjulet for denne, og leiren ble "masert" til den fikk den ønskede konsistens ved uttaket av ferdigbehandlet leire i tuten ved motsatt ende av eltekverna, hvor leiren ble båret i passende mengde til arbeidsbordene. Hvis leiren som kom inn hadde blitt for tørr måtte det tilsettes vann i passende mengde.
Den ferdigbehandlede leiren for endelig fremstilling av stein, ble lagt på arbeidsbordene/benkene for videre behandling. Når det skulle fremstilles takstein ble leiren lagt i rammene av jern med taksteinstørrelse og form, og kjevlet ut ned i formen til jevnt med formens overkant, for deretter å legges over i formene av brent leire med taksteinformat og form, hvoretter endene ble finpusset/skåret av med en tynn jerntråd med egnet håndtak. Taksteinens lekteknott fremkom ved at det ble presset leire ned i en form for denne i bakebordet, tilpasset rammen for takstein.
Som "bakemel" ble det nyttet en spesiell finsand som var hentet ned fra et sandtak oppe på Haugland. Formene med nylaget stein ble lagt over på spesielle trilleborer, og når trilleboren var full ble steinene trillet til og lagt skrått på tørkereolene for nødvendig tørking før brenning. Formene var laget av brent leire med flat underside, og nøyaktig taksteinform på oversiden. Det ble sett på som en god dagsprestasjon for en mann å kunne forme og stable 300 takstein om dagen.
Når det skulle lages murstein ble det nyttet former av jern med plass for tre steiner. Formen ble lagt på "bakebordet� med noe finsand under, og leiren fra eltemaskien ble presset hardt ned i denne for hånd (knadd ned), og toppen deretter avrettet med kjevle til jevnt med formens topp. Deretter ble formen løftet opp fra bakebordet, og de ferdigbakede mursteinene sto tilbake for videre behandling som for taksteinen, men disse ble lagret flatt i tørkereolene. Det ble laget flere mursteiner pr. dag pr. mann enn takstein.
Når så taksteinen og mursteinen var tilstrekkelig tørket, ble disse trillet ut med trilleborer og stablet i brenneovnen etter et ganske sinnrikt system for å sikre at varmen ble jevnest mulig fordelt. Mursteinen ble lagt nederst der det ble mest varme, og taksteinen oppover i ovnen da den ikke trang så mye varme for å bli gjennombrent. Den steinen som ble mest brent ble til såkalt klinker. Ovnen hadde plass til mange tusen stein for samtidig brenning, som vanligvis tok 8 døgn.
Ovnen ble fyrt opp med tørr ved i passende størrelse i de avsatte fyrgangene, og det var svært viktig at det ble jevn varme hele tiden. Dette medførte at ovnen og fyringen måtte passes døgnet rundt helt til brenningen var ferdig. For å ha noe kontroll med brenningen, ble det satt små fingertykke ca. 20 cm høye figurer av leire på toppen av ovnen. Når disse krummet seg av varmen, var dette en indikasjon på at steinen i brenneovnen var ferdig brent.
Det medgikk ganske mye ved til brenningen. Denne var ferdighugget, stablet og tørket i skjulet ved ovnen på forhånd. Som ved ble det nyttet hon fra saga, og i tillegg ble det samlet inn såkalt vraktømmer fra elva ved tømmerfløtningen nær ved.
Når steinen var passende avkjølt etter brenning ble denne så trillet ut, sortert og stablet i lageret like ved siden av ovnen. Her kunne være flere sorteringer, men det meste ble enten prima eller vrak! Det forlyder at de som arbeidet på teglverket bare fikk betaling for sitt arbeid etter hvor mye brukbar stein som ble produsert !
Eikvang 2. september, 2001.
Sveinung Hanto.
|